infinity

Vi alle lever tre forskjellige liv. Det er det live vi lever når vi er i offentligheten, det livet vi lever når vi er hjemme sammen men andre, og det livet vi lever i hemmelighet. For noen er det ikke så stor skille mellom disse livene, men for meg så er det det.

I offentligheten er jeg veldig sosial, snakker med alle, tuller og ler. Viser et sted mellom sjeldent og aldri følelser,  og ser ut som jeg er en av de som ikke kan ta til meg en eneste kommentar. Jeg later som at jeg ikke bryr meg og noe, og fremstår som en person som er veldig fornøyd med meg og mitt. Jeg er som alle andre når jeg er sammen med andre. Jeg både kler meg og opptrer normalt.

Men så kommer jeg hjem, og starter å leve mitt såkalte privatliv. Da har jeg gjerne besøk av venner, og er på besøk med venner. Jeg smiler og ler fortsatt, men viser litt mer følelser enn ellers. Jeg snakker om gutter, serier, filmer, musikk og sminke som alle andre, sammen med en eller flere personer. Jeg later som jeg egentlig har det veldig bra, og prøver å virke som jeg koser meg hele tiden.

Men så kommer det tider, både når jeg er alene og når jeg er med andre, at alt blir svart. Det føles som at en stor, svart skygge kommer og tar over live mitt, styrer meg og trykker meg ned. Jeg tar alt innpå meg. Både ting jeg ser og hører. Jeg isolerer meg og snakker ikke med noen. Det trenger ikke vare lengre enn en time, men til tider varer det i uker. Jeg vil bare bort, slippe unna alt. Føler jeg ikke klarer mer. Før levde jeg dette live bare en gang i måneden eller to.. Nå er det flere ganger i uken.  Noen ganger isolerer jeg meg bare følelsesmessig, sånn at jeg ikke sier noe om hva jeg føler, og ikke viser noen hva det er jeg føler. Men til tider er det også sånn at jeg isolerer meg helt. Slår av alt elektronisk, og legger meg ned i fosterstilling. Kan ligge der i fem minutter, eller resten av dagen. Jeg er rett og slett så langt nede.

Jeg er rett og slett så langt unna den personen jeg framstår som når jeg er med andre. Jeg er en veldig trist og utmattet person, som gjør ting jeg ikke liker at jeg gjør med meg selv. Jeg hater livet, og skulle ønske at jeg til tider levde et annet liv, eller ikke levde i det hele tatt.

Det blir verre hver dag. Hardere og hardere, og du blir lengre og lengre nede. Alt av håp forsvinner, og du blir sakte men sikkert en skygge av deg selv. Du sier til deg selv at du har nådd bunnen. Ikke fordi du vil nå bunnen, men fordi du vet at når du når bunnen, så er det kun en vei – oppover! Og det er dit du vil. Opp til overflaten hvor de andre er, ikke her nede, alene og veldig redd. Håper det snart vil ende. Håper noen snart hjelper deg ut av denne svarte boblen. Men ingen gjør det. De aller fleste har mer enn nok med seg selv og sitt.

Husk at smerte gjør deg sterkere, tårer gjør deg modigere og hjertesorg gjør deg visere. Tenk på det neste gang du er lei deg, at du kommer ut av det sterkere. Og husk å ikke ha for mange høye håp, for da risikerer du å bli skuffet mange ganger.